Menneskelig variasjon: Noen innledende betraktninger

Innledning: 

Denne artikkelen om 'menneskelig variasjon' har vært lenge underveis. 

Jeg gjør i den et forsøk på å summere opp noen av de viktigste tingene jeg har lært gjennom mer enn 30 års livs- og yrkeserfaring med utredning og assistering av mennesker med atypisk, spesiell og problematisk fungering. Møtet med så mange fascinerende, annerledes, merkelige og uvanlige personer har åpnet øyne mine for mangfoldigheten og variabiliteten i det menneskelige. Det er først og fremst dette artikkelen handler om. Jeg ser nå til og med at jeg selv ikke bare er en helt normal og ordinær fyr som driver med psykologi, men at jeg tvert imot er en svært individuell og sær utgave av menneskearten med min egen konkrete personlige beskaffenhet.

Det har ikke minst blitt klart for meg at mangfoldigheten og variabiliteten i det menneskelige i og for seg ikke har noe med avvik, sykdom, forstyrrelse og lignende å gjøre. Heller det motsatte. Dette  er et viktig punkt. Det normale og det ordinære er i seg selv variabelt og mangfoldig, og ikke så likt og uniformt som vi har en tilbøyelighet til å tenke.  Nettopp de store og overraskende forskjellene mellom oss enkeltmennesker i viktige egenskaper og orienteringer er en avgjørende ressurs og berikelse både for den enkelte i hans eller hennes livsutforming og mestring, og for andre mennesker og samfunnet i sin helhet, som hele tiden har behov for menneskelige evner og kompetanse for å finne frem til og løse problemer og oppgaver. 

Det er dessverre lett å tro at menneskelig variabilitet, forskjeller og annerledeshet for det meste utgjør et problem og en belastning. Og en kilde til våre vansker og mangler. Dette siste er nok mange ganger delvis riktig. Mange av de merkverdige og rare menneskene jeg har møtt gjennom psykologjobben min har hatt vanskelig for å fungere i og mestre livet og kravene i det moderne samfunnets skolesammenhenger og arbeidssammenhenger. Det at de har hatt et særpreg har også blitt oppfattet som en av grunnene til deres mangler, plager, nederlag og tilkortkomming, og som regel blitt diagnostisert som knyttet til noe patologisk, sykelig og forstyrret. Gjennom mine forsøk på å hjelpe og bistå dem har jeg sett hvor uheldig og kontraproduktiv denne tilnærmingen kan være. Den må erstattes med et helt annet faglig perspektiv som er langt mer åpent for å fange opp den store positive betydningen til menneskelig variasjon. Det finnes i dag faglige tilnærminger som fremmer et slik perspektiv. 

Det er mitt ønske i denne artikkelen at også andre kan lære 'å oppleve' dette menneskelige  mangfoldet på en ny og mer åpenhjertig og oppmerksom måte. Jeg tror at man må ha en grunnleggende og endog følelsesmessig basert forståelse av variasjonen blant mennesker før det begynner å bety noe positivt i det virkelige livet. Medfølelse med alt som det menneskelige drar med seg, på godt og vondt, er viktig for å kunne fungere som gode fagfolk. Først derigjennom kan vi komme nærmere et samfunn som har mest mulig reell plass til alle, og som bedre tolererer og kan sette pris på og dra nytte av 'menneskelig variasjon'. Et åpent samfunn, som vi alle ønsker, er et samfunn som er åpent og evner å åpne seg for alle slags variasjoner av det menneskelige.

Når sant skal sies antar vi som regel andre mennesker er utrustet og innrettet omtrent som vi er selv. At vi alle på en måte er tilnærmet like i vår tilsynelatende gjennomsnittlighet og standardiserte rolleoppførsel. Likhet er en sosialt nødvendig illusjon. Forskjellene som vi aner mellom oss oversees automatisk i høflighetens og den sosiale fasadens navn. Dersom forskjellene og særpreget blir for påtrengende utsettes de for skjerpet oppmerksomhet og på-lur-liggende kategoriseringer. Når forskjellene blir for brysomme for oss er den første reaksjonen å få dem overført til særskilte apparater som er spesialisert for å håndtere slike slitsomme og belastende, syke, galne og forvirrete, unormale, avvikende, annerledes folk. Alle slike skjebner som jeg har møtt til merkverdige og atypiske barn, unge og voksne har fjernet noe av det uvitenhetens slør som tildekker hvor ulikt innrettet vi mennesker er bak den tynne, skjøre men nødvendige sosiale rollefasaden som medfører illusjonen om at vi er så like som vi femtrer som.

Det er i stor grad samfunnets praktiske utforming, dets mønstre av muligheter og begrensninger, og våre medborgeres holdninger som avgjør hva slags livssjanser vi som konkrete enkeltmennesker har. Hva slags livsutforming som er mulig og tilgjengelig for oss. Gjennom nære og vedvarende erfaringer med mange slags svært særpregete individer har jeg gradvis lært nye ting om hvilke påkjenninger og utfordringersom  'rare, atypiske, ekstraordinære, merkverdige, sære' mennesker utsettes for når de forsøker å vokse til og kjenne igjen seg selv som mennesker blant den store majoriteten som greier å fremtre som mer standard menneske-utgaver. Den mangelfulle toleransen for menneskelig variasjon i moderne samfunn med overbetoningen av normalisert fremtoning, standardisert rolleopptreden, prestasjonspress osv.. resulterer i at stadig flere mennesker ikke har reelle muligheter for å finne 'sin plass' og bli funksjonelle i dette samfunnet. Vi har mange fremgangsmåter for å kamuflere og maskere dette voksende menneskelige variasjonsproblemet i våre moderne samfunn. Samtidig som vi har blitt flinkere til å diagnostisere og behandle folk i vårt hjelpeapparat, så vokser problematikken knyttet til menenskelig variasjon. Et økende antall barn får problemer med tilpasningen til skolens mønstre for undervisning og opplæring; omkring hver tredje ungdom finner seg ikke tilrette og slutter på videregående skole. Vi definerer folk som faller utenfor og roter seg vekk som 'diagnostiske størrelser', de sykemeldes og uføretrygdes i fleng. Vi fanger dem inn i begreper som gir oss anledning til å utpeke dem som hjelptrengende avvikere, syke, patologiske og unormale – som kan rehabiliteres og attføres til det normale livet. Ledet an fra det hemningsløse vinnerdyrkende prestasjonssamfunnet USA, har de vestlige landene de siste 20-30 årene ekspandert et stort diagnosesystem som gjør at vi kan definere stadig flere av befolkningen som psykisk avikende, forstyrret eller syke. Med en gang et barn, en ungdom eller et voksent menneske viser prestasjonsproblemer, går diagnoseapparatet til aksjon væpnet til tennene med diagnoseverktøy. Problemer med å leve opp til prestasjonskrav omdefineres som nye psykiske og sosiale funksjonshemninger; mest kjent er selvsagt slike ting som spesielle lærevansker, ADHD, Asperger syndrom, osv..

Det voksende menneskelige variasjonsproblemet i moderne samfunn kommer til uttrykk i problematikken forbundet med 'den sosiale konstruksjonen av nye funksjonshemninger'. Dvs. det fremstår som en voldsom vekst i nye handicap, avvik, forstyrrelser og sykdommer. Det finnes i dag et stort spekter av slike mennesker som til tross for et voldsomt utbygd hjelpe- og støtte-apparat i virkeligheten blir marginaliserte og gjort til  'tapere' og 'outsidere' både i prestasjonssamfunnet og dets tvillingapparat for normaliserende behandling i mentalhelsesystemet. Det er de rastløse, urolige og hyperaktive, fantaserende og hyperkreative, de litt for sinte, aggressive og dominerende, de humørsyke og nedstemte og irritable, de overfølsomme, sårbare og nærtakende, de mistroiske, skeptiske og mistenksomme, de engstelige, vegrende og underkastende, de pliktoppfyllende, perfeksjonistiske og oversamvittighetsfulle, og ikke minst den store og mangeartete gruppen av mennesker som har for ujevn evnemessig, kognitiv og intellektuell dyktighet til å mestre ytelseskravene fra et snevert opplæringssystem, et stadig mer effektivt og krevende arbeidsmarked, og et sukessorientert rolle-repertoar i hele samfunnet. Dette er menneskefigurer som trenger tilgang til et rommeligere samfunn, og ikke først og fremst har behov for alle slags raffinerte psykiatriske og spesialpedagogiske diagnoser, hentet fra velformulerte sorteringssystemer utformet av effektivt arbeidende komiteer av vellykket formatiserte standard-mennesker.

I det moderne prestasjonssamfunnet, der mennesker verdsettes etter snever nyttebetrakning og pengeverdi, får stadig flere blant oss en stadig vanskeligere oppgave enn flertallet av våre medmennesker, medelever, medarbeidere. De og vi risikerer å måtte leve med diagnoser som spesifiserer og definerer vår naturlige og naturgitte personlige annerledeshet som avvik og sykelighet i selve kjernen av vår væremåte. Det kan se ut som om selve den diagnostiserende og kategoriserende tankegangen om menneskelige forstyrrelser plasserer det avvikende og sykelige for tett opp i det som utgjør normale menneskelige væremåter. Men selv om tendensen i retning av mer og mer avansert diagnostisk tenkning har store faremomenter og virker negativt for mange, så tror jeg at den over tid også kan komme til å bidra med noe positivt. Den har satt i gang utviklingen av et språk der vi begynner å forstå hverandres forskjelligheter og annerledesheter. Dette har opptatt menneskene i årtusener, og er en viktig utfordring for å fremme mellommenneskeligheten og åpenheten i samfunnslivet.

Jeg vil allikevel advare mot den snevert diagnostiserende tilnærmingen som i dag er rådende overfor mennesker med atypisk væremåte og fungering. Den ensidige patologidiagnostiserende tenkemåten mangler en begrep om ’menneskelig variasjon’, og går dermed ut fra et feilaktig og altfor skarpt skille mellom atypisk-avvikende-patologisk  fungering og normal-standard fungering.

Alle våre sære mennesker har skrikende behov for et rommeligere samfunn, et samfunn som bygger på og er innrettet for en rommeligere menneskeforståelse. De har behov for en bedre og mer omfattende forståelse av hva det vil si å være menneske med all den konkrete mangfoldigheten dette omfatter. En forståelse som gjør at de kjenner seg igjen og føler tilhørighet og verdi heller enn skremmende annerledeshet og nedverdigelse. Jeg håper at økt innsikt i det disse menneskene sliter med i bestrebelsene for å finne seg til rette med og blant oss mer standard velformatiserte menneskeutgaver kan bidra til at vi som foreldre, pedagoger og andre involverte opparbeider en mer naturalistisk og realistisk tolerant måte å betrakte andre mennesker som har vansker med å tilpasse seg, prestere og mestre livet i et moderne samfunn. Og ikke minst derigjennom bidra til at vi bedre kjenner disse menneskene igjen i de skjulte særpregene og manglene hos oss selv. Det er ofte det fremmede, ukjente og avstengte som vi frykter, både hos andre mennesker og hos oss selv..

En viktig lærdom i denne sammenhengen er at mange av våre gjengse faglige forståelsesmåter tildekker det menneskelige variasjonsproblemet. Vi har vent oss til ensidig å oppfatte mennesker som hovedsakelig preget og formet gjennom oppvekstmiljø, familiesammenhenger og sosialiserende påvirkninger. Jeg forsøker å befri meg fra denne tildekkende tenkemåten ved å betrakte både atypiske og mere standard mennesker på en mer 'naturalistisk måte' enn det som er tilfelle og mulig i den samfunnsorienterte psykologi/psykiatri/pedagogikk. I disse fagmiljøene kan det synes som om pregende psykobiografiske sosialiserende livshistoriske hendelser, den sosiale fasaden og rolle-atferden helt greier å oppsluke det konkrete og naturlige mennesket og dets varianter. Dette er tydelig i den biografiske tradisjonen som dominerer. Den nye naturalismen åpner opp for at vi alle har en 'konkret naturgitt beskaffenhet'. Før sosialiseringen tar til og mens den pågår er vi allerede delvis spesifisert gjennom 'genetiske støpeformer' og tendenser som er innbygde i disse, og som har avgjørende innvirkning på hva slags livsskjebner vi kommer til å leve. Ifølge denne nye naturalismen må vi lære å forstå oss selv som en spesifiserbar type av samtidig sosiale og naturlige fenomener. Også standard mennesker lever gjennom å måtte mestre og formlegge ('sosialisere') en mer eller mindre særpreget, gjenstridig og egenrådig natur slik denne hele tiden på spesifiserbare måter er i virksomhet i vår hjerne, kropp, opplevelse, atferd og livsutforming.

En rekke viktige personer i menneskefagene har forsøkt å komme løs av den stivnete motsetningen mellom natur og samfunn og tilhørende ensidigheter, som ennå preger vår forståelse av menensket. Oliver Sacks er et av de fagmenneskene som virkelig har anstrengt seg for å greie å tenke den nye naturalismen i forlengelse av innarbeidete humanistiske prinsipper. Hans nevroantropologiske prosjekt sier nettopp at de mange menneskelige væremåtene henger nøye sammen med ulike typer av biologisk gitte nervesystemer og nervesystemisk fungering. 'Humannevrologen' Oliver Sacks synes å mene at vi må korrigere den sorterende-diagnostiske tenkemåten med en modell som gjør at vi er i stand til å se sykdommene og forstyrrelsene som uttrykk for særskilte 'naturgitte' måter eksistere på, 'atferdsmessige former', naturlige nervesystemiske støpeformer som stikker ut og definerer det eksistensielle landskapet for ulike merkverdige mennesker som må vokse opp blant oss andre. Det synes å finnes en 'autistisk' en 'tourettisk' , en ’hyperaktiv’, ’en ’hyperkreativ’ osv.. naturgitte støpeformer som alle mennesker har trekk av eller kan være fullstendig preget av. Det som er sikkert er at det finnes ikke noen såkalt normal naturgitt støpeform.

En viktig side av denne mer naturalistiske menneskeforståelse er at vi er i ferd med å oppdage de villedende fordommene og mytene om gjennomsnittsmennesket og den 'oversosialiserte menneske-oppfatningen' i moderne menneskefag (pedagogikk-psykologi-psykiatri). Den 'oversosialiserte menneske-oppfatningen' mangler differensierte begreper om det konkret-naturlige hos oss mennesker. Den må derfor på en ensidig måte fremstille oss som resultat av oppveksthistorier, sosiale miljø-forhold, fedre-mødre påvirkninger, som produkter av et psykobiografisk forstått utviklingsforløp og livsløp, og som summen av alle de sosiale roller og fasadene vi er bærere av. Den naturlige og naturgitte faktor i vår subjektive-personlige væremåte reduseres til en abstrakt henvisning til en ikke-spesifisert og stum 'biologi' eller 'arv'. Den har derfor lite eller ingenting å fortelle oss. Hegemoniet til denne fremmedgjørende og forflatende  'oversosialiserte menneske-oppfatningen' går mot slutten - vi ser nå konturene av en menneskeforståelse som integrerer natur og samfunn.

 

Fagfolk er ofte de rareste

Fordelen ved et perspektiv som menneskelig variasjon er at det ikke gjør forskjell på mennesker. Det tillater ikke at man gjør forskjell. Menneskelig variasjon finnes alltid på begge sider av bordet. Sammen med mange klienter og pasienter har jeg lenge hatt en en påtrengende opplevelse av hvor atypiske og varierte de fleste såkalte 'normale mennesker' som regel er bak alle slags roller, fasader, dyktigheter og mestring. Hjelpeapparatet og offentligheten ellers er stappet av underlige og rare menneskelige figurer som forsøker å gjemme seg vekk i sine roller som psykologer, psykiatre, pedagoger, leger, osv.. Jeg er mange ganger forbauset over hvor mange underlige og skrudde fagfolk som driver å patologiserer sine pasienteres rariteter, samtidig som de ikke skjønner at de selv er enda rare. Når vi forsøker å finne ut av hva som er galt og forstyrret hos de menneskene som søker hjelp hos oss, da er det verdt å ta med seg at det sitter like mye menneskelig variasjon og annerledeshet på den siden av bordet som skal yte assistanse og hjelp. Dette gjør i og for seg ikke noe. Men dersom dette menneskelige faktum blir tildekket gjennom faglige forståelser og tilnærminger som skal være distanserte, nøytrale, saklige, osv.., da kan ingen satsing på brukermedvirkning, kvalitetssikring og rettsikkerhet gjøre godt igjen den skjulte umenneskeligheten som i det stille bygges inn i våre hjelpeapparater.

Sammentenkningen av disse to momentene - merkverdige pasienter og like særpregete fagpersoner - gjennom det 'menneskelige variasjonsperspektivet' -  kan bidra til at vi gjenoppdager det grunnleggende menneskelige i våre pasienter og oss selv. For det er her det grunnleggende menneskelige alltid befinner seg, ikke i en slags abstrakt pseudoakseptering. Dette er et perspektiv som kan minske gapet mellom normale og unormale, flinke og svake, modne og umodne, vinnere og tapere, mellom de som mestrer 'med bonus', og de som ikke mestrer det å fungere i det moderne samfunn. Vi må alle først forstå oss selv og hverandre som særpregete mennesker innenfor en fellesmenneskelig referanseramme. Deretter kan diagnose-setterne få komme til orde med sine splittende og noen ganger kanskje nødvendige kategorier om patologi og forstyrrelser.

 

Menneskelig  variasjon på agendaen

Hvorfor er 'menneskelig variasjon' i ferd med å bli den sentrale menneskefaglig problemstillingen i vår tid ? 

 

Til tross for filosofenes blindhet er menneskelig variasjon selvsagt et av 'de evige problemer' og et grunntrekk ved menneskets tilværelse til alle tider. Forskjeller mellom mennesker er noe alle individer og alle samfunn konfronteres med og må forholde seg til både mentalt og livspraktisk.

Men samtidig er det snakk om en ny og nesten uoppdaget problemstilling.

Det har i etterkrigstiden foregått omfattende endringer og omstruktureringer både i samfunnsmessige forhold i vestlige samfunn og i kunnskapsgrunnlaget i menneskefagene som er iferd med å gjøre menneskelige forskjeller til både en presserende samfunnsmessig og faglig utfordring. På alle viktige samfunnsområder; i skole, sosialisering og opplæring, yrke og arbeidsliv, rettsvesen og kriminalomsorg, helsevesen og medisin, psykiatri og behandling, osv.. står vi overfor det vi kan kalle 'det menneskelige variasjonsproblemet'.

Siktemålet med denne artikkelen er å presentere det menneskelige variasjonsproblemet, og klargjøre hvorfor og hvordan 'Menneskelig variasjon' blir en så fremtrende utfordring ved inngangen til det 21. århundret. Jeg forsøker å legge premissene for en konstruktiv drøfting av menneskelig variasjon ved å presentere relevante kunnskaper og sette tilside feilaktige debatt-premisser.

Den største hindringen for forståelse på dette området er ikke feiltakelser og uriktige kunnskaper, men alle mytene som gir seg ut for sannheter og som derfor hemmer vår søken etter kunnskap og ny viten. Kollektive innstillinger i offentlighet og fagmiljøer preget av unngåelse og benektning blokkerer i dag for å utvikle innsikter som trenges for at vi skal kunne motvirke utviklingen av et felleskapsødeleggende forskjellssamfunn - akkurat det samfunnet som holdningene i utgangspunktet er ment å unngå men som de faktisk forsterker. 60-tallets ledende forskere i menneskelige forskjeller la vekt på studiet av den menneskelige individualiteten i differensialpsykologien (se for eksempel Tyler 1961). Dette faglige fokuset var naturlig i en periode med samfunnsmessige reformer og  omstruktureringer som 'frisatte' individene når det gjaldt å realisere og aktualisere evner og forutsetninger i opplæringssystemet og på alle andre samfunnsmessige arenaer. Selve den grunnleggende 'frisettings'-epoken når det gjelder sosiale livsbetingelser og menneskelige forskjeller er nå i hovedsak over i vestlige samfunn. Allerede tidlig på 70-tallet; ja helt tilbake til slutten av 50-tallet - fremkom de første advarende røstene når det gjelder konsekvensene av en slik 'frisettende' samfunnsutvikling. Disse kritiske røstene pekte på at frisettingen av evner, utviklingsmuligheter og preferanser hos individene er i ferd med å skape et enormt nytt samfunnsproblem som vestlige samfunn ikke er utrustet til å håndtere verken når det gjelder ideologi eller strukturelle muligheter; det menneskelige variasjonsproblemet (se Young 1958/1966, Jensen 1969, Herrnstein 1971). Grunnlaget for det menneskelige variasjonsproblemet hevdes å ligge i de naturgitte menneskelige forskjellene som forskningen gradvis har avdekket siden Galtons første forsøkt på slutten av 1860-tallet, og måtene som disse forskjellene blir 'prosessert på i moderne sosiale livsbetingelser og strukturer. Men, som Carl Bereiter sier i en artikkel om den omstridte Galtonianeren Arthur Jensens innsats - det gjenstår for noen å vise oss en måte å tenke på om menneskelige forskjeller som på samme tid både er moralsk så vel som vitenskapelig riktig. Hverken Galton-skolen eller dens kritikere har lyktes med dette, mener Bereiter.

 

Hvorfor er menneskelige forskjeller  så viktig  for oss ?

Howard Gardners bok om 'Ekstraordinære mentaliteter. Portretter av eksepsjonelle individer og en undersøkelse av vår ekstraordinæritet'  fra 1997  retter oppmerksomheten mot mangfoldet av store og små forskjeller mellom mennesker. Han retter spesielt oppmerksomheten mot mennesker som blir husket og setter spor etter seg. Gardner hevder at våre generelle teorier om menneskelige forhold ikke vil være dekkende dersom vi ikke greier å forstå det uvanlige, den eksentriske, så vel som det autistiske og schizofrene blant oss . Han skriver at 'før eller senere (-) må forskerne konfrontere seg med forskjellene mellom mennesker. Det er ikke til å komme utenom at disse forskjellene slår oss i ansiktet, noen ganger endog over frokostbordet eller i soverommet. Videre er det tilfelle at ganske mye kan læres gjennom å fokusere på intra-artslig variasjon. Forskjeller i ferdigheter, vaner, ideer, og aspirasjoner er noen ganger voldsomme, og det kan hevdes at det bare er mulig å snakke på en pålitelig måte om menneskets situasjon etter at man har utforsket dens ekstreme variasjoner' (1997, s.31).

Etter tiår med på den ene siden ensidig sosiologiserende og og den andre ensidig biologiserende menneskeforståelse må vi læres opp på nytt til å gjenoppdage og forstå hva menneskelig variasjon er. Et tankevekkende sitat i denne retningen - 'Jeg var student på det Antropologiske Instituttet. På den tiden lærte de oss at det finnes ingen som helst forskjeller mellom noen som helst. Det kan godt hende at de lærer dette enda. ' (skriver den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut i sin mest omtalte bok - Slakterhus-Fem; sitert etter Marks 1995).

Man trenger egentlig ikke noen vitenskap til å fortelle oss at ingen mennesker er helt like, skrev Sheldon i sin bok om variasjoner i temperament mellom mennesker (1942). Det er ganske åpenbart at vi mennesker både er like og ulike hverandre på samme tid. Sosialantropologen C. Kluckhohn og sosialpsykologen H. Murray fanget opp dette dilemmaet når de pekte på at hver enkelt av oss på samme tid er - lik alle andre mennesker, lik noen andre mennesker, lik ingen andre mennesker (se Barash 1979, Brown 1991).

Variasjon er et virksomt faktum på alle nivåer i naturlige prosesser. Biologisk variabilitet og forskjell er tilstede og spiller en avgjørende rolle helt ned til de molekylære prosessene i organismene. Kroppen kan gjennom immunsystemet identifisere og tåler bare sitt eget utvalgte sett av kjemikalier - alle andre blir bekjempet og utstøtt. Enhver organisme kan skjelne skarpt mellom sitt eget sett av proteiner og andre organismers. Som stofflige fenomener er vi særmerket og uforenlige.

Menneskelige forskjeller har alltid vekket interesse og virket utfordrende. Et utall av vesentlige og uvesentlige ting gjør oss forskjellige; alder-kjønn-fysiognomi-farge-størrelse-vekt-styrke-hurtighet-utdannelse-interesser-religiøsitet-kultur,osv..

Disse mangeartete forskjellene er velkjente og uproblematiske for oss. Forskjellene påvirker både livsløp og sosiale hendelser. Vi har alle hørt om hvorledes særtrekk hos mennesker har vært virksomme på flertydige måter i menneskets historie; den bibelske fortellingen om Esau og Jakobs ulike hårvekst, den skjønne Kleopatras spesielle nese, den kortvokste keiser Napoleon, Erik den Raudes påtakelige hissige gemytt,  Mona Sahlins uvørne omgang med regler og kontoer, osv..

Men det kreves systematisk forskning for å kunne beskrive menneskelige forskjeller, og for å kunne etablere en begrepsmessig orden i disse likhetene og forskjellene. De grunnleggende dimensjonene i menneskelig variasjon er ikke åpenbare for oss (se Sheldon 1942).

 

Menneskelig variasjon har lenge vært en delvis fortrengt problemstilling i menneskefagene. Man har ikke minst unngått den delen av forskjellene mellom mennesker som er genetisk betinget eller forankret variasjon. En rekke faglige mekanismer kan ha bidratt til denne fortrengningen.

I dag ville det være absurd å hevde at forskjeller i kognitive evner, lærevansker, hyperaktivitet og schizofreni bare har et neglisjerbart bidrag fra genetiske faktorer. Det er ikke lenge siden at man hevdet slike synspunkter som hovedstandpunkt. Mange gjør det faktisk fremdeles. Selv idag finnes det overraskende områder av uvitenhet når det gjelder omfanget av forskjeller mellom mennesker,  hva som er grunnlaget for slike forskjeller, og hvordan de innvirker på ulike funksjonsområder og i samfunnet. Man kan se forskning avdekke viktige menneskelige problemstillinger forbundet med forskjeller i vårt samfunn, men forskerne er ute av stand til å anvende en variasjonsperspektiv for å forstå fenomene og eventuelt hvordan de kan løses (se for eksempel Bjørkheim og Hellands PPT-undersøkelse av stryk/slutt-elever i videregående skoler i Hordaland). Ofte fremstilles følgene av menneskelige variasjon ensidig som følger av feilaktige sosiale ordninger, praksiser og tiltak. Forslag til løsninger blir feilaktig innsiktet mot å endre disse uten at en tar i betraktning hvorledes menneskelige forskjeller medvirker eller ligger til grunn for fenomene man har avdekket.

Fraværet av variasjonsbegreper i psykologiens hovedtradisjoner medførte lenge en kronisk unngåelse av genetiske perspektiver, helt fram til 80-90 tallet. Men paralellt med den økende offentlige og internfaglige eksponeringen av atferdsgenetiske funn og synsmåter, har psykiatere, psykologer og pedagoger gradvis blitt gjort bedre kjent med grunntrekkene i den atferdsgenetiske forskningen på tvillinger, familiemedlemmer, adopsjons-effekter, osv..

Fagfolk vet stort sett  i dag at det finnes en begrenset-til-moderat arvelighet for et mangfold av menneskelige trekk på det kognitive og personlighetsmessige området, og på noen områder en betydelig arvelighet.  De fleste psykologiske og atferdsmessige trekk og psykopatologiske tilstander viser en arvelighetskoeffisienter som forklarer mellom 20 % og 60 % av variansen i trekk, og noen endog høyere - opp mot 80 %. Dvs. at det ikke bare er snakk om en substansiell genetisk komponent i viktige atferder og trekk hos mennesker - men en bortimot avgjørede viktig genetisk komponent både i forståelsen av menneskelige fenomener og i tilrettelegging av praktisk samfunnsmessig håndtering av dem.Denne innsikten har ennå ikke trengt inn i de miljøene som er aktive i endring og reform av viktige samfunnsmessige forhold i skole og arbeidsliv.

 

På den andre siden er dette også en forståelig blindhet, selv om den ikke kan aksepteres. Vårt demokratiske menenskesyn er sterkt orientert mot og baseret på antagelsen om likhet mellom mennesker. Forsøk på forskjellstenkning og 'meritokratisk menneskesyn' der noen oppfattes som bedre enn andre blir heftig avvist.

Som medlem i en gruppe opplever vi det som normativt at forskjellene mellom oss skal oversees og bortforklares. Det er først overfor utenforstående og fremmede at vi føler at vi har rett til å se og betone slike forskjeller. Vi ser at mennesker overalt, og helt fra tidlige barnsben av, synes å ha en sterk frykt for å bli oppfattet og definert som annerledes. Denne frykten sies å ha dype røtter i vårt sosiale følelsesliv. Den synes å være forbundet med sterke behov for å høre til, for å være på innsiden, for å bli regnet med i 'inn-gruppen' versus å bli støtt ut som outsider, å tilhøre 'ut-gruppen'. Frykten for å ikke være som de andre, å være noe særskilt og tilhøre de som regnes som annerledes eller fremmede gjør seg ofte sterkt gjeldende i ulike former for psykopatologiske forstyrrelser, i form av 'forfølgelses-forestillinger' og lignende  (mer om dette, se for eksempel. Paul Gilbert 1983). Dette kan faktisk resultere i at mennesker har en primitiv vegring eller et iboende forsvar mot å ta i betrakning alle de spesifiserbare forskjellene fra andre som kjennetegner oss som individer. Kanskje hører det til vår sosiale mentalitet  at vi er utrustet med en form for mental 'blindhet' som gjør at vi ikke vil forholder oss til, og rett og slett overser forskjellene og særpregene mellom oss.

 

Variasjonstenkningens forsvinningsnummer i menneskefagene kan også ha sine forankringer i samfunnsmessig-politiske forhold i det moderne samfunn. De omdiskuterte amerikanske forskerne Murray og Herrnstein (1994) har et godt poeng når de hevder at 'likhetsidealet i nåtidens politiske teori undervurderer viktigheten av forskjellene som adskiller menneskene. Den greier ikke å få et grep om menneskelig variasjon'. (s.534)

 

Først og fremst kan det være en forbindelse mellom eksisterende maktforhold og en ensidig, idealisert og altfor standardiserende menneskeforståelse der bestemte typer av naturlige egenskaper blir favorisert eller urettmessig gitt status som ønskverdige og normale mens andre deler av den menneskelige variasjonen blir maskert eller holdt nede av hindringer og utstøtende mekanismer. Til tross for den vekt de legger på å klargjøre den rollen som menneskelig variajon spiller i samfunnlivet, så fremmer og understøtter Murray og Herrnstein faktisk en mer enn tvilsom modell av variasjon i intellektuell fungering som har som hovedeffekt å gi ny næring til den veletablerte favoriseringen av visse typer av intelligens framfor andre som kjennetegner både skolesystemer og arbeidsliv i vestlige samfunn (se Gardner 1983/1993).

Rutter og Rutter (1993) hevder at man har vist overraskende liten interesse for å avklare årsakene til den iboende variasjonen i menneskelig fungering både i barneårene og  hos eldre mennesker. De mener at forskning på menneskelig utvikling klart tilsier at individuelle forskjeller spiller en ganske betydelig rolle i menneskers fungering og utvikling i livsløpet. Den individuelle variabiliteten må taes i betraktning både når det gjelder utviklingsmessige mønstre og når det gjelder de egenskapene som særmerker oss som ulike personligheter.

Historiske og politiske feilgrep har skapt massiv vegring mot å tematisere menneskelige forskjeller. Fagfolk har følgelig lært å undervurdere viktigheten av forskjellene mellom menneskene. Etter mange tiår med grenseløs miljøorientering og behandlingsoptimisme kan det se ut som om våre institusjoner og fagmiljøer gradvis er iferd med å gjenoppdage menneskelig variasjon.

Selv idag finnes det overraskende områder av uvitenhet blant fagfolk i ulike miljøer når det gjelder omfanget av forskjeller mellom barn, hva de kommer av, hvordan de påvirker barnas utvikling og deltaking, og hvilke effekter de har for barns fungering og karriereforløp på ulike samfunnsområder. Den atferdsgenetiske forskningen er faktisk tung kost å svelge for mange psykiatre, psykologer, sosialvitere og pedagoger som har vent seg til ensidige sosialmiljø- og omgivelsesmessige dietter..

 

Ennå er det slik at mange fagfolk såvel som legfolk lar seg opprøre over ideen om at gener innfluerer vår atferd og væremåte. 'Med genene som fiende' var overskriften på en aviskronikk som tok for seg den norske kulturkommentatoren Andreas Homplands avisartikkel 'Skyld det på genene' - der han gir uttrykk for en sterkt negativ reaksjon på den økende innflytelsen til moderne biologisk ('den nye biologismen') og genetisk forskning i menneskefagene (se Reichborn-Kjennerud og Stoltenberg 1994).

Hompland og andres reaksjoner på genetikkens og de biologiske fagenes fremmarsj er preget av den dominerende antibiologisk ideologisk variant som kalles 'politisk korrekthet'. Denne kjennetegnes av et sterkt moralistisk-politisk utgangspunkt der man begår det som omtales som 'den omvendte naturalistiske feilslutningen' (Ridley 1997). Denne feilslutningen handler om at det som man mener bør være forveksles med det som faktisk er. Denne holdningen var lenge ikke minst 'politisk korrekt' fordømmende overfor syn på menneskelige, sosiale og pedagogiske forhold som har innslag av biologi, nevrologi, genetikk og evolusjonstenkning.

Det var siden 20-tallet 'progressivt' å nedtone og overse biologiens rolle i menneskelivet. Dette henger nok ennå igjen i noen intellektuelle kretser. Biologiske perspektiver har stort sett vært forbundet med 'reaksjonære' politiske strøminger. Et viktig knep for 'progressive kretser' er å spille på disse kjente historiske sammenhengene mellom reaksjonære politiske strøminger og biologisk-genetiske tenkemåter. Man 'avslører' moderne biologisk, nevrologisk og genetisk forskning på mennesker gjennom å gjøre oppmerksom på deres historisk tvilsomme forbindelser. Den ideologiske reaksjonen på innarbeidingen av biologiske og genetiske synspunkter i menneskefagene spiller på fordommer og forestillinger som er sterkt utbredte blant akademikere og velutdannete statansatte. Dette er grupper som for det meste lever av å arbeide i 'menneskesektoren', og som hele tiden forsøker å gjøre det til sin enerett å tale på vegne av alle slags ressurssvake og utsatte grupper i det moderne samfunn. Men en antibiologiske og homogeniserende likhetsorienterte ideologi skaper i dag i virkeligheten en uløselig motsetning mellom det å assistere og bistå mennesker og samtidig å utvikle en vitenskapelig og menneskeligere forståelse av noen av de viktigste menneskelige problemstillingene i det moderne samfunnet. Tidligere fungerte nok denne ideologien med dens kamp for formell sjanselikhet og likeverdighet som en progressiv faktor i vestlige samfunn. I dagens samfunn representerer den først og fremst en  støtte til priviligere sosiale lags ideologiske egeninteresser av forfordeling av tilgang til viktige sosiale ressurser Dette er sosiale grupperinger som nettopp gjennom egen innsats og dyktighet har mulighet for å bli utsatt for det man kunne kalle 'fenotypisk favorisering' i det formellt sjanselike og åpne samfunnet; dvs. at disse gruppene har egenskaper og kjennetegn som gjør at de lykkes og tjener på en sosial struktur som behandler alle mennesker som formelt likestilte; og der de reelle ulikhetene i evnemønstre, personlige og fysiske egenskaper som er bestemmende for våre muligheter til å lykkes i og mestre samfunnet hverken kan eller skal bli tematisert. Det er ikke likhetsideologien som devaluerer og deklasserer mennesker i det moderne samfunn, men den bidrar gjennom å markedsføre et formelt og innsnevret begrep om hva det innebærer å skape reell sjanselikehet for og positiv verdsetting for  flest mulig innenfor det menneskelige mangfoldet. I virkeligheten har denne 'akademiske antibiologiske populismen' som en av sine hovedeffekter å hindre en samfunnsmessig utvikling der man kan skape bedre stukturer og rom for det hele menneskelige mangfoldet. På mange måter fremmer den antibiologiske tilnærmingen i menneskefagene en 'sosialdarwinistisk' praksis i konkurranse-samfunnet. De som preseterer til tops, er dyktige, vinnere, osv.. fortjener de resultatene og den posisjonen de oppnår, fordi det er deres egen fortjeneste at de greier å nå så langt. Taperne har likeeens bare seg selv å takke. Den antibiologiske homogeniserende menneskeforståelsen ser ikke at sosiale prinsipper som frihet, sjanselikhet, sosial konkurranse på alle områder i det moderne samfunnet fører til en ny klassedeling og svært uheldige sosiale effekter som følge av underliggende menneskelige variasjonen. Det at man ser bort fra de biologiske gitte forskjellene mellom mennesker fører til at man skaper et samfunn som skaper konflikter og sosial desorganisering av slike forskjeller, og at et bedre samfunnsmessig felleskap blir vanskelige å utvikle. De dyktigste fortjener selvsagt å oppnå resulater; dette er helt nødvendig for et effektivt samfunn. Men de fortjener ikke å vinne; eller at ’vinneren tar alt’ - dvs. å vinne uforholdsmessig tilgang til samfunnsmessige resssurser på bekostning av de mindre vellykkete i samfunnet. Vi forlot et samfunn med systematiske ulikheter i privilegier og ressurser, for nå kanskje å skape et samfunn der det faktisk på sikt kan bli enda verre. 

Det kan se ut som om ulike versjoner av  'vinneren tar alt'-prinsippet  er i ferd med å bli gjort gjeldende på stadig flere områder av den samfunnsmessige konkurransen; skolegang-arbeidsliv-livsløpstrygghet-fritid-utfoldelse, osv.. Den mangfoldige og kontinuerlige konkurransen mellom forskjellige menesker blir ødelagt av en markedslignende prosess der konkurransen reduseres på de effektene man har i boksekamper - det finnes i virkeligheten ingen andreplasser, bare tapere.

De nye betingelsene for sosial lagdeling i det moderne samfunnet skaper forvirring hos folk når det gjelder å forstå hva som er legitime forskjeller. Dette krever en nye gjennomtenkning i dag. Man hører ofte at dagens vinnende overklasse i idrett, arbeidsliv, journalistikk - nærmest legimerer sin 'vinnerstatus' ved at de har opprinnelse i arbeidermiljø - dvs. at de har gjort seg fortjent til vinnerstatus gjennom sin egen dyktighet. Klassestrukturen både tildekkes og legitimeres gjennom et tankemønster der en selv kommer fra 'taper-kår' (i det gamle samfunnet var det dette man mente med like sjanser for folk versus privilegier) og dermed ikke har hatt særlige fordeler i den sosiale konkurransen. Man har gjort seg fortjent til den uforholdsmessige tilgangen til samfunnsmessige ressurser kun gjennom egen dyktighet og prestasjoner.

Denne tenkemåten er i ferd med å bli plukket fra hverandre i kjølvannet av den genetiske revolusjonen; det finnes biologisk og genetisk gitt underliggende privilegier som forfordeler ressursene  - dvs. dersom de sosiale strukturene er slik innrettet at de gir anledning til og stimulerer dette. De gamle sosiale strukturene gjorde ikke dette i noen nevneverdig grad. Sosiale og tradisjonelle privilegier var grunnlaget for ulikhetene i ressurser mellom samfunnsgruppene. Moderniseringen av vestlige samfunn har skapt en helt ny situasjon; sjanselikhet -sosial konkurranse - spesialisert utfoldelse. Dette medører at de genetiske og naturlige ulikhetene mellom folk blir stimuleret og gitt sjanse til å forsterke seg gjennom langvarige sosiale prosesser. Forskjellene mellom mennesker er større enn de noensinne har vært i kognitiv, evnemessig og personlighetsmessig fungering. Og godt er det. Stimuleringen og kultiveringen av forskjeller får samtidig økende uheldige effekter i samfunnet ved at den knyttes sammen med en systematisk ulikhet i tilgangen til samfunnsmessige ressurser. Forskjellene vil etter hvert true og hemme samfunnets evne til å danne gode felleskap og solidariske løsninger. Vi ser overalt rundt oss økende symptomer på sammenbruddet i felleskapsløsningene; økende taper-problematikk, uteliggeri, barn med ødelagt barndom, osv.. Den nye klassestrukturen i kjølvannet av vinner-taper strukturen skaper omfattende og økende sosiale problemer som ikke kan løses gjennom diagnostisering, rehabilitering, attføring, behandlinger, fengsler, og særløsninger i regi av et behandlingsapparat. Det er den sosiale strukturen og dennes forfordeling av tilgangen til viktige sosiale ressurser for menneskene som en må gripe fatt i.

Den britiske psykologen og forskeren Eysenck (1996) skriver at det er en 'skammelig periode' i menneskefagenes utvikling i tiårene vi har bak oss. I denne perioden har utforskningen av menneskelig variasjon  møtt motstand fordi toneangivende verdier og sosiale synspunkter kommer i konflikt med empiriske funn. Eysenck omtaler 'politisk korrekthet' som et ideologisk system som står for en absolutt avvisning av biologiske årsaker til menneskelig atferd, uten hensyn til om en slik avvisning bryter med faktisk foreliggende kunnskap om menneskelige forskjeller. Det som bør være, er det som er. Den 'omvendte naturalistiske feilslutningen' utgjør kombinert med gjennomført blindhet for meneskelig variasjon en kilde til overdreven tro på mulighetene for å forandre mennesker i sitt eget bilde. Skinner sa at i tråd med dette at 'vi har tro på vår egen makt til å endre menneskenaturen'. I sin sosiale utopi om 'Walden 2' demonstrerer Skinner hvordan han forestiller seg en verden som blir drevet av folk som han selv.

Kombinasjonen av politisk korrekthet og atferdspsykologi har vært særlig hemmende. Eysenck (1996) hevder at nettopp atferdspsykologiens eksklusive fokusering på atferdsmessige faktorer innebar en bremse for vitenskapelig forståelse av menneskelig fungering. Man eliminerte effektivt biologiske faktorers betydning i alle sentrale menneskebehandlende fag. Ennå i dag ser vi at psykologer uroes og får problemer når man bringer frem evolusjonsbiologi og genetikk som del av en referanseramme for å forstå menneskelig atferd og utvikling. Denne vegringen henger sammen med en arv fra fortiden i form av mystisisme i psykologien og humanoria.